-- Get over it av Ane Sagatun 2010

Skrevet av kunstteoretiker Odd Johan Martinsen. Bilder av Steve Nilsen

Apropo smerte, så valgte Ane Sagatun å plassere sitt verk på toppen av den 1179 meter høye Årbostadtinden. Hun fikk hjelp til å bære malingen, så også hennes verk hadde dugnadsånden over seg. Grunnen for at fotografiet er skutt ovenfra er at hele arrangementet ble sponset av et
 helikopterselskap. Er det ute i distriktene man virkelig kan få gjort noe? Get over it kan sies å referere til taperne, som jo er de fleste i en konkurranse; de blir oppfordret til å legge tapet bak seg. Det er sportens hoveddistinksjon, dens tosidige kode konkurranse; seier/tap Sagatun reflekterer over. Men uttrykket kan muligens referere til tap av kjærlighet, og hva gjør vi når vi kommer over en tapt kjærlighet og søker etter en ny; vi kommer oss i form, føler oss vel, blir attraktive og søkende. Og så står vi der igjen da med nye muligheter; ”Just do it”, kanskje blir det et nytt nederlag; ”Get over it”. Tekstene kunne vært på forsiden og baksiden av et plagg, eller som her, med konnotasjon til hele tre forskjellige systemer. For er ikke også kjærligheten et system? I alle fall i er det så for sosiologen Niklas Luhmann. I ”Art as a social system” sier han at vår indre verden er lukket for omverden, derfor kan forelskede par snakke om seg selv i evigheter uten å gå lei”. I ”Libe als passion” sier han noe slikt som at mening i et forhold er å se sin egen verden som aktiv del i den andres verden. Forholdet mellom kunst og sport er neppe noe toveis kjærlighetsforhold, men kunsten og dens utøvere har ofte et narsissistisk begjær som karakteriseres av at de ikke kjenner grensene for sitt system. Eller har kunsten sluttet å være et ekspansivt system og blitt en lunken dam i bakevja av postmodernismen.

Sagatuns verk kommuniserer med sin andres verden uten å tråkke over den andres komfort sone. Get over it gir taperne i konkurransen en oppfordring som står i kontrast til Nikes lette treords slogan ”Just do it”. ”Get over it”! er derimot en tekst med fysisk tyngde, malt på steiner på
Årbostadtinden som utøverne har besteget etter bare litt over fem kilometer, en ganske bratt stigning som fylte selv Oddbjørn Hjelmeseths slanke lår med tung melkesyre. Selv har jeg aldri besteget en høyere tind, og med min artye asmabronkitt, manglende søvn og olsonske bakrus ble det ekstra tungt. Slik overvant jeg meg selv i kampen om å ha det verst. Til neste år skal jeg stille på idrettens premisser, prinsessa av Årbostadtinden skal bli min; ”Just do it – Get over it”. Kunsten er på tapernes parti, den står i et refleksivt motsetningsforhold til reklamen, den trøster; vi øver oss i å holde ut både i sport og kunst, i motsetning til reklamens drømmende øyeblikksverden. Er kunsten et effektivt våpen for å komme over livets nederlag gjennom refleksjon, eller er den heller opphengt i refleksjonen på en dvelende og usunn måte? Uansett om vi
ofte finner kunstens refleksjon både tidkrevende og nevrotisk, så er det refleksjonsviljen; dens evne til å se ting på andre måter som gjør kunsten til kunst, og som skiller den fra andre persepsjonsorienterte mediers verden.

Sagatuns verk konnoterer til noe kjent for alle, og idrettsfolk spesielt, det er effektiv kommunikasjon over systemgrensene, og ytterst på toppen stedspesifikk kunst.