-- Triumfbue av Päivi Laakso 2010

Skrevet av kunstteoretiker Odd Johan Martinsen. Bilder av Steve Nilsen

Den finske kunstneren og forfatteren Päivi Laakso fikk bygget en 6 meter høy og 9 meter bred triumfbue som ble plassert ca 60 meter fra starten på sykkelløpet. Konstruksjonen ble dekorert med en mengde kasserte sykler. Byggingen av verket ble et samarbeidsprosjekt og involverte blant andre lokale Afganske flyktninger.

En herlig sosial dugnadsånd lå over alle prosjektene. I Päivi Laaksos Monument til ære for idrettsfolk, var den oransje fargen faktisk ment å bære ekko av midnattsolens skinn. Dette var dagen før finalen i verdensmesterskapet i fotball mellom Spania og Nederland. Tilfeldigvis møtte jeg en eldre dame fra Nederland under buen som humret noe om fargen og Nederland. Farger har definitivt symbolsk effekt, men også et sterkt fysisk nærvær, i alle fall når størrelsen blir såpass monumental. Man blir helt fjettret over et slikt syn, når kunstneren kler seg ut i stram rosastripet drakt og enorme røde prikker malt over hele kroppen. Ja da står man der, sjokkert, imponert og spent på hvordan anspente idrettsfolk vil ta dette sånn like før start. Eliten virket bare konsentrert og alvorlig, sikkert i gruvsel over smerten som skulle følge rittets harde profil. Mosjonistene koste seg heldigvis og lo av Laaksos morsomme anmodninger. For der sto hun på toppen av triumfbuen og minnet mest om en dame sent ut av et eller annet viktig firma, kanskje en hemmelig etat i fylkeskommunen, og messet på ritualistisk vis, ikke akkurat som en speaker, men kanskje hans kusine. Slik tror jeg feberfantasiene til kulturbyråkratene om kunsten ut til folket ser ut. Kunstens manifestasjoner overgår og overlever heldigvis alle slike visjoner. Muligens kan vi kalle Laaksos performans for intervensjon, i så fall er den etter min smak; en egenartet forming av sitt material, med sjokkerende overraskelseseffekt og allikevel velformet ut fra sin selvprogrammering. Päivi Laakso ironiserer over folkets forestilling om hvordan kunstnere er. Men om det skulle ligge ironi i luften ble uttrykket oppfattet som sjenerøst, ikke som spott. Det er noe med en dame med sykkelhjul på hjelmen som er ganske avvæpnende.

Hennes formaninger til idrettsfolket lød med finsk aksent og etter min hukommelse slik; ”Snart kommer musklene deres til å blåse seg opp til dobbel størrelse, hjertene deres til å slå som rusende maskiner. Når dere kjenner at smerten blir uutholdelig, skal dere huske at det vonde er godt for dere, for det er det sunde. Rumpeballene deres blir ekstra store og sterke, noe som er bra, for store rumpemuskler er gode og sitte med; tren aldri kroppen din for å bli likt, men for at du skal like deg selv”. Og til slutt; ”I Finland har vi egne konkurranser i smerte, så selv om du ikke vinner kan du alltid være med i konkurransen om hvem som har det vondest”.