-- Vannkikkert - Ketil Sivertsen 2010

Skrevet av kunstteoretiker Odd Johan Martinsen. Bilder av Steve Nilsen.

I TdA Arctic Challenge - Site Spesific har Kjetil Sivertsen laget kunst som handler om å se, og da se bedre. Dette blir mulig med enklest mulig teknologi. I stedet for den hvite utstillingsboksen, får vi her et apparat som gjør at vi kan se ned i havet uten forstyrrende reflekser fra himmelen. Sivertsen har med andre ord bygget og designet en vannkikkert, han fikk kyndig hjelp fra en lokal sløydlærer av den gode gamle sorten. 

Kikkerten ble plassert på en flytebrygge ved Engenes havn, et nydelig lite tettsted hvor kunstnerne ble innkvartert i moderne rorbuer med midtnattsol og idrettseliten som naboer.Sivertsens påstand er at syntesen i forskjellen mellom apparatur og undervannsceneri er kunst. Begrepet utstilling blir sentralt. Det som utstilles er både optikken og det vi ser med hjelp av denne. Men det vi mediterer over er et stykke natur, det er en naturopplevelse som i hovedsak blir utstilt. Så hva gjør dette til kunst, for meg blir ikke dette noe utenfor kunsten som er underliggjort og slik forvandlet til kunst, naturen forblir natur. Det er heller en tydeliggjort og forsterket naturopplevelse. Vannkikkerten er lydisolert og ikke større enn et firemannstelt; rommet er så funksjonelt at det ikke virker forstyrrende på naturopplevelsen, den kommer heller så sterk i fokus at vi glemmer kunstverket. Kanskje tenker vi mer på at vi har med et kunstverk å gjøre når vi nærmer oss bygget utenfra, for det er jo definitivt et arkitektonisk verk av en spesiell karakter, da det eneste ”vinduet” åpner seg ned i sjøen. Gjennom denne bølgedempende rammen ser vi ned i et lysende turkist rom
som brer seg soft ut i alle hjørner og fortsetter videre og videre, grenseløst i vår forestilling.

Verket har ikke tilsynelatende noen direkte konnotasjon til idrett, men i det imaginære rommet hvor tilskueren begynner å tenke på bruksområder, kan verket omskapes til et redskap for idretten. Når vi ligger inni tanken og ser fisken svømme forbi er det fristene å tenke på sportsfiske, plutselig får verket som har minst med sport å gjøre muligheten til å hoppe over til den andre siden av evenementet. Sivertsen kunne fortelle at noen av de lokale størrelsene hadde vært i tanken i ettertid og fått et par store sei. Bruker vi vannkikkerten som fiskehytte, så opphører det unyttige ved kunsten som ligger i konseptet utstilling og blir noe målrettet og nyttig, altså sportsfiske. Tar man tiden til hjelp kan verket muligens fylle begge funksjoner, både fiskehytte og naturmeditativt hus. Innendørs og utendørs blir mer enn en metafor på forskjellen mellom systemet kunst og dets omverden. Distinksjonen mellom kunst og natur blir tydelig; vi ser ned i lyset fra naturen som virker ut til å kaste en lysende skygge inn i rommet som representerer kunsten. Vi kan tro at det er en skygge i det den oransje malte rammen rundt vannet blir gråbrun av det turkise lyset fra havet. Er ikke de fleste kunstverk slik? de åpner opp en fiksjon som viser til noe utenfor verket, mens de selv, i sin konstruksjon blir liggende i skyggen, halvt transparent for analysen. Problemet her er vel at naturen ikke er noen fiksjon, den er helt reel. Vi kan analysere dette som kunstsystemets selvnegasjon. Men Sivertsens Hus med vannkikkert kan også observeres gjennom en av arkitekturkunstens hoveddistinksjoner; enheten i forskjellen mellom bygg og landskap, det er muligens den beste måten begripe verket.